Nyhetsbrev  3

(25.09.09)

Hei

Mye har skjedd: jeg har vært på menneskerettighetskurs i Monteria, blitt skikkelig forkjøla og hatt besøk av skjefene våre Fredrik og Cristina fra Norge. Det har vært en stressende tid, men veldig gøy! Ting blir alltid vanskeligere når man har nesa full av snørr og hosting kommer i veien for prating.

I Monteria hadde vi en utrolig bra tid! Edith og Monica, som jobber med menneskerettighetsprosjektet med kontorer i Bogota, gjorde en kjempebra jobb! De var utrolig flinke til å få fram budskapet  rettighetene har. Det er jo et kristent prosjekt så det var veldig lærerikt å se hvordan Jesus og Bibelen forsvarer rettighetene. Det er også en fin metode for å få gamle pastorer og tradisjonelle colombianere til å forstå at det er absolutt uakseptabelt å bruke fysisk straff mot barn. Dette er et stort problem. Jeg tror omtrent alle barn i Colombia har blitt slått. Noen under rolige forhold der slagene ikke er i raseri og de ikker er så harde, men de fleste opplever helt sikkert frykt og sinne rundt denne tradisjonen. På lørdag snakket jeg med ei lita jente på 8-9 år i en av dansegruppene mine. Hun gråt fordi søstera som bør respektere og beskytte henne slår henne i stede. Hun slår til og med med pinner og annet"redskap". Etter ett minutt til med omsorg forteller hun at moren også slår henne hardt. Stakkars lille jenta, gråter i armene mine og må ha en grusom følelse. Tenk dere det å bo i et hjem der både søsken og foreldre slår. Det er ikke rart en liten jente begynner å gråte når hun bare får et dytt da....

Fra onsdag til i dag fredag har Fredrik (fungerende generalsekretær i Misjonsforbundet UNG) og Cristina (internasjonal konsulent i Misjonsforbundet UNG) vært med oss. Vi har hatt samtaler, litt evaluering og vist arbeidet vi har gjort fram til i dag. Torsdag hadde vi til og med en tur til Santa Marta. Det var digg... og overraskende billig. Den 2 timer lange bussturen kostet bare 21 kroner. Det var veldig godt for teamet å være sammen uten at det var direkte jobb. Vi har ikke vært mye sammen på fritiden, og når man bare er sammen på jobb og kanskje ofte i litt stressende situasjoner kan ting bli litt anspent. Men da er det veldig godt med en strandtur, forresten fikk  jeg sola meg, med et brent resultat.... men når rødfargen forsvinner blir jeg jo brun.

Akkurat nå sitter jeg på rommet åhører på bønnemøtet som er i sua vår. De synger acapella. Det er et tegn på alt det Gud gjør i Colombia, og på alle aktivitetene  i menighetene her. Det er godt å bo i Guds hus..

Vil bare fortelle en siste ting om en morgen her i Barranquilla. Jeg hadde en rolig morgen på en fridag, jeg hadde sagt til moren min at jeg ville lage frokosten min selv. Jeg skulle til og med koke egget mitt selv..wow.. Jeg åpnet den ene kaviartuben min, og skulle lage meg min favoritt frokost. Knekkebrød (eller grovbrød), kaviar og kokt egg i skiver. Jeg gledet meg... men til min store skuffelse finnes det ikke noen ting i Barranquilla som heter knekkebrød, ikke engang om man tar det med fra Norge, sånn som jeg gjorde: Det har seg nemlig slik at med en gang pakken med knekkebrød føler luften fra Barranquilla går den gjennom en forvandelse, og navnet byttes. Det nye navnet som byen gir de dyrebare knekkebrøda er:seigtbrød. Ja, brødet er nemlig seigt og lager ikke lenger knekkelyden. Man må også dra litt i brødet for å få ordentlig biti over, litt som en karamell, ja ja, sånn går det....

Gud velsigne dere alle sammen, takk for all bønn og tanker. 

Stor klem fra Colombia

Maria Theresa