Intervju i Korsets Seier
12/11/2008 - Andreas Hasseløy
Dett har vært flere untervjuer i blader og aviser etter brannen vi opplevde i juli, her er et intervju i bbladet Korsets Seier fra 15. august
Etter hjemkomsten fra Colombia fikk misjonærparet
Hilde og Øyvind Berberg
bare noen få netter i sitt hjem ved Skien, før huset brant ned. Likevel er det
hjertet for andre mennesker som fortsatt skinner igjennom hos det engasjerte
ekteparet.
– Vi hadde akkurat flyttet tilbake hit, og så fram til å bo i huset vårt igjen, uttrykker ekteparet, som ikke engang hadde fått pakket ut ordentlig før det tragiske skjedde.
– Det opplevdes så paradoksalt. Det var en nydelig dag med skyfri himmel, og samtidig brenner huset ned, reflekterer Øyvind, og forklarer at det var kona som våknet akkurat tidsnok til at alle kom seg ut i tide. I første etasje lå en besøkende pastor fra Colombia og sov, men i all hast kom alle seg i trygghet.
– Hadde vi våknet ett minutt senere måtte vi ha hoppet ut av vinduet. Da jeg løp inn i gangen for å redde ut pc-en, var trappa opp til andre etasje overtent, forteller Øyvind, som sammen med kona reiste rett på Oasestevnet bare dager etter den dramatiske opplevelsen.
Omsorg. – Vi hadde behov for å være sammen med folk. I etterkant av det som skjedde i juni, har vi opplevd så mye omsorg, både fra mennesker i Norge og Colombia. I Norge tenker man praktisk, og hjelpen har vært enestående. Folk har gjort alt fra å plukke jordbær til å strikke sokker, sier ekteparet Berberg med takknemlighet i blikket, og legger til at colombianerne har sørget for trosfylt oppmuntring i en tøff tid.
– «Gud vil vende dette til det beste,» forteller de oss, og vi har kjent oss så oppmuntret. Praktiske nordmenn og trosfylte colombianere er en bra kombinasjon som gir god balanse i støtten, smiler Hilde og Øyvind, men innrømmer at de fortsatt befinner seg i en litt merkelig tilstand etter det som har skjedd. Begge føler seg litt ukonsentrerte i hverdagen og glemmer lett.
Bogotas fattige strøk. Men misjonsarbeidet i Colombia ligger friskt i minnet hos ekteparet, og engasjementet for mennesker i hovedstaden Bogotas fattige strøk er ikke til å ta feil av.
– Vi flyttet til Colombia i januar 1987, og begynte, som alle gode europeere på misjonstur, med spørreundersøkelser. Vi fikk avdekket behov og bekreftet det vi hadde i hjertet. Det var mye rusmisbruk, vold og ingen skoletilbud for barna, forteller misjonærene, som alltid har latt menighetsarbeid og sosialt engasjement gå hånd i hånd. De beskriver det diakonale arbeidet som sitt hjertebarn, og var de første norske misjonærene i Bogota da de gikk inn i en av millionbyens fattigste og mest problemfylte strøk for å gi hjelp til mennesker i nød.
– Å komme til Colombia var som å komme hjem, sier Øyvind, som opplevde et tydelig misjonskall som 17-åring. Han forteller videre at han og Hilde brukte tid i begynnelsen på å reise og utforske landet, og de gjorde alt fra å bo hos indianere til å besøke fengsler.
– Da vi kom tilbake til Bogota, startet vi en menighet, og etter hvert kom det mange rusmisbrukere på døra. Vi fikk tak i en gård og startet et rehabiliteringssenter, samtidig som vi parallelt gikk i gang med barnehage og fjernadopsjonsprogram for barn. Dette var behovene, samtidig som det var i tråd med det Gud hadde lagt i hjertene våre, uttrykker Berberg.
Ingen erfaring. Til tross for at ekteparet ikke hadde noen erfaring fra rehabiliteringsarbeid, og at det blant klientellet var både mordere og voldsmenn, er arbeidet i dag veletablert og besitter god faglig kompetanse.
– Vi startet et senter for bare menn, men i dag har vi tilbud også til kvinner og barn. Til sammen er det 130 rehabiliteringsplasser tilgjengelig, forklarer Øyvind, og legger til at dette arbeidet etter hvert ble for stort i forhold til menigheten, og det ble stående for seg selv. I 1991 startet misjonærene en ny menighet, som har blitt en plattform for mye sosialt arbeid i Bogota.
Etter hjemkomsten fra Colombia fikk misjonærparet
Hilde og Øyvind Berberg
bare noen få netter i sitt hjem ved Skien, før huset brant ned. Likevel er det
hjertet for andre mennesker som fortsatt skinner igjennom hos det engasjerte
ekteparet. – Vi hadde akkurat flyttet tilbake hit, og så fram til å bo i huset vårt igjen, uttrykker ekteparet, som ikke engang hadde fått pakket ut ordentlig før det tragiske skjedde.
– Det opplevdes så paradoksalt. Det var en nydelig dag med skyfri himmel, og samtidig brenner huset ned, reflekterer Øyvind, og forklarer at det var kona som våknet akkurat tidsnok til at alle kom seg ut i tide. I første etasje lå en besøkende pastor fra Colombia og sov, men i all hast kom alle seg i trygghet.
– Hadde vi våknet ett minutt senere måtte vi ha hoppet ut av vinduet. Da jeg løp inn i gangen for å redde ut pc-en, var trappa opp til andre etasje overtent, forteller Øyvind, som sammen med kona reiste rett på Oasestevnet bare dager etter den dramatiske opplevelsen.
Omsorg. – Vi hadde behov for å være sammen med folk. I etterkant av det som skjedde i juni, har vi opplevd så mye omsorg, både fra mennesker i Norge og Colombia. I Norge tenker man praktisk, og hjelpen har vært enestående. Folk har gjort alt fra å plukke jordbær til å strikke sokker, sier ekteparet Berberg med takknemlighet i blikket, og legger til at colombianerne har sørget for trosfylt oppmuntring i en tøff tid.
– «Gud vil vende dette til det beste,» forteller de oss, og vi har kjent oss så oppmuntret. Praktiske nordmenn og trosfylte colombianere er en bra kombinasjon som gir god balanse i støtten, smiler Hilde og Øyvind, men innrømmer at de fortsatt befinner seg i en litt merkelig tilstand etter det som har skjedd. Begge føler seg litt ukonsentrerte i hverdagen og glemmer lett.
Bogotas fattige strøk. Men misjonsarbeidet i Colombia ligger friskt i minnet hos ekteparet, og engasjementet for mennesker i hovedstaden Bogotas fattige strøk er ikke til å ta feil av.
– Vi flyttet til Colombia i januar 1987, og begynte, som alle gode europeere på misjonstur, med spørreundersøkelser. Vi fikk avdekket behov og bekreftet det vi hadde i hjertet. Det var mye rusmisbruk, vold og ingen skoletilbud for barna, forteller misjonærene, som alltid har latt menighetsarbeid og sosialt engasjement gå hånd i hånd. De beskriver det diakonale arbeidet som sitt hjertebarn, og var de første norske misjonærene i Bogota da de gikk inn i en av millionbyens fattigste og mest problemfylte strøk for å gi hjelp til mennesker i nød.
– Å komme til Colombia var som å komme hjem, sier Øyvind, som opplevde et tydelig misjonskall som 17-åring. Han forteller videre at han og Hilde brukte tid i begynnelsen på å reise og utforske landet, og de gjorde alt fra å bo hos indianere til å besøke fengsler.
– Da vi kom tilbake til Bogota, startet vi en menighet, og etter hvert kom det mange rusmisbrukere på døra. Vi fikk tak i en gård og startet et rehabiliteringssenter, samtidig som vi parallelt gikk i gang med barnehage og fjernadopsjonsprogram for barn. Dette var behovene, samtidig som det var i tråd med det Gud hadde lagt i hjertene våre, uttrykker Berberg.
Ingen erfaring. Til tross for at ekteparet ikke hadde noen erfaring fra rehabiliteringsarbeid, og at det blant klientellet var både mordere og voldsmenn, er arbeidet i dag veletablert og besitter god faglig kompetanse.
– Vi startet et senter for bare menn, men i dag har vi tilbud også til kvinner og barn. Til sammen er det 130 rehabiliteringsplasser tilgjengelig, forklarer Øyvind, og legger til at dette arbeidet etter hvert ble for stort i forhold til menigheten, og det ble stående for seg selv. I 1991 startet misjonærene en ny menighet, som har blitt en plattform for mye sosialt arbeid i Bogota.
